Her er noen av mine nyeste digitale malerier, skapt den siste tiden med naturen som viktig inspirasjonskilde. Motivene springer ut fra møter med landskapet i Finnmark – fra de store, åpne viddene til de små øyeblikkene og inntrykkene man finner i nærområdene.

Bildet «Elv» ble til i en periode hvor jeg hadde malt mye og kjente at ideene begynte å ta slutt. Da så jeg for meg en elv – en kilde som aldri tørker ut, men som stadig finner nye veier.

For meg ble elva et bilde på inspirasjon, men også på noe større. En påminnelse om at det finnes en kilde å vende tilbake til, også når man selv føler seg tom.

«Dalen» er en abstrakt fremstilling av en dal, inspirert av det vakre ved å være omgitt av landskap som åpner seg mellom høydene.

Dalen kan også være et bilde på livet. Vi ønsker oss gjerne opp mot høydene, men det er ofte nede i dalen vi møter det som er nært, stille og ekte. Kanskje er det nettopp i sorgen og det sårbare at vi kan finne noe vi ellers ikke ville sett – en dybde, et lys eller en vei videre.

For meg handler «Dalen» om at også det lave og mørke kan romme noe vakkert. Det finnes en mening og et håp også der.

På bordet ligger lyset som en stille påminnelse om nåden som møter oss hver dag. Det kan være morgenlyset som følger frokosten, den første varmen i en ny dag –

Måltidet samler oss rundt det samme bordet. Her finnes brød, drikke og det enkle vi trenger for å leve, men også noe mer: fellesskap, hvile og takknemlighet. Bildet kan også være et symbol på nattverden.

Det abstraherte fjellet er inspirert av landskapet i Finnmark – et landskap der fjellene møter den åpne himmelen, og der sporene etter vinteren kan bli liggende lenge etter at våren har kommet.

Snøen på fjelltoppen blir et stille symbol på tiden. Den minner oss om at årstidene ikke alltid kommer og går i skarpe overganger, men glir inn i hverandre. Selv når landskapet rundt begynner å våkne, kan vinteren fortsatt holde fast i fjellets høyeste punkt.

Formene i bildet er forenklet og abstrahert, som et minne eller et glimt av landskapet. Fjellet trenger ikke å forestille et bestemt fjell – det kan være selve følelsen av Finnmark: det åpne, det værharde og det vakre.

Bildet er inspirert av en fugleflokk jeg så sveve over himmelen.

Jeg ønsket å fange følelsen av frihet og stillhet i øyeblikket, men også den sterke forbindelsen mellom fuglene. Flokken minner meg om hvordan noe kan være både kaotisk og harmonisk på samme tid. Hver fugl har sin egen retning, men sammen skaper de et felles mønster.

Bildet handler derfor ikke bare om fugler og himmel, men om bevegelse, frihet og det å høre til – om å kunne fly alene, samtidig som man er en del av noe større.

Huset ved fjorden ligger stille i landskapet, omgitt av den åpne naturen og det store himmelrommet. Det er et hus som ikke trenger å rope for å bli sett. Det bare er der – trygt og enkelt, med fjorden foran seg og fjellet og naturen rundt.

Maleriet er inspirert av et virkelig hus i Finnmark, men huset blir også et bilde på et sted vi alle kan lengte etter. Et sted hvor tiden får gå litt saktere, hvor stillheten får plass, og hvor man kan trekke pusten og kjenne at skuldrene senker seg.

Fjorden ligger som en rolig flate foran huset, og landskapet rundt minner oss om at det finnes steder hvor vi ikke trenger å prestere eller skynde oss videre. Vi kan bare være.

Huset blir derfor mer enn et hus. Det blir et symbol på tilhørighet, trygghet og fred – et lite lys i det store landskapet. Et sted å komme hjem til, et sted å hvile, og et sted hvor freden kan få senke seg.

Stillheten i bildet er ikke tomrom eller fravær av lyd, men nærværet av alt som får lov til ganske enkelt å være. Det er et landskap du ikke går gjennom med føttene, men med blikket – et sted å hvile tankene når verden utenfor blir for høylytt.

Bildet Perspektiv fanger det øyeblikket hvor håpet ikke lenger er en fjern tanke, men en retning. Det minner oss på at uansett hvor trangt mørket føles må vi bare våge å se på rommet fra en ny vinkel for å finne veien ut.